Terminalen

Litt p.g.a. egen dårlig planlegging, men mest fordi ymse flyselskaper suger balle ble Lasse og Walle nødt til å bruke 18 timer på flyplassen i Santo Domingo, Domrep.

Det vakke fett.

Lasse leker Tom Hanks

Du store alpakka!

Etter oppholdet på flyplassen dro vi til Cusco, etter norsk standard en stor by midt i Andesfjellene i Peru. Byen ligger 3200 m.o.h., og bare det å gå opp en trapp gjorde deg svimmel og anpusten de første gangene.

Dette var i utgangspunktet starten på vår Inca Trail til Machu Picchu, men fordi peruanere er sjuke i huet når det kommer til passnummer så fikk ikke Lasse dratt. Han måtte bli igjen i Cusco med masse party og matforgiftning, før han igjen møtte Andreas i Machu Picchu fire dager etter.

Her er Andreas sin fortelling: Inca Trailen gikk 43 km gjennom de majestetiske Andesfjellene. Til tross for regnsesongen hadde vi mye pent vær og vinden i ryggen. Gruppa jeg gikk sammen med var i det døveste laget, men moro var det lell, og historien rundt Trailen og de 600 år gamle ruinene var utrolig interessante. Åja, en annen ting: det var SJUKT slitsomt!




Andreas med Machu Picchu i bakgrunnen


Her er Lasse sin fortelling:

Blåfjell

Andreas og Lasse ble med ei svett fitte ved navn Richie opp til det høyeste fjellområdet på Jamaica, The Blue Mountains. For de mest ihuga rastaene er dette et mekka, for her er lufta frisk og jorda god. Er du hypp på et ekte "ital" måltid er det bare å spankulere ut i hagen og høste det som gror. Back to the roots!

Vi innlosjerte oss hos en rastamann kalt Jah-B, en kaffebonde som satt i hytta si hele dan. Derfra gikk vi opp til toppen av Blue Mountain Peak, på svarteste natta, for å få med oss den beste Jamaicanske soloppgangen.

Den svette fitta Richie

Soloppgangen på Blue Mountain Peak

Ting som er fett

Vann på Jamaica

JAMNESIAC

When in Jamaica, we do as the Jamaicans. Og derfor har det vært heller labert på bloggskrivinga til deres favorittbackpackere.

Vi dro fra den Dominikanske Republikk til Jamaica 13.feb. Mellomlanda i Miami, rakk ikke å sjekke inn sekkene våres, men fikk de til slutt. På flyplassen ble vi møtt av en svær neger som tok oss med til Jamnesia Surf Camp. Her holder Billy Mystic og familien Wilmot til. De folka her er så laid back at det ikke noe vits i forklare det engang. Så vi lar det være.

Uansett, Mad $later og O "Fire" T var de som tok vare på oss. O.T. var musikeren, og Slater var bare en altmuligmann. "Don' worry about it. Slater get you anyting! I'm the maka from Jamaica, you know". Disse gjorde egentlig ikke så mye på campen. Mesteparten av tida slang de bare rundt, men de mekka også mat til oss (en gang i blant).

Vi chillan her i ti dager, og kunne sikkert blitt der en måned til. Jamnesia altså. (Props for fet hjemmeside!)


Campen

Typer som Lion her vil du bare ta med hjem til Norge.

Di maka from jah mek yah.

Partysiggen til $later.

Dom. Rep!

Vi var på den Dominikanske Republikk i ei uke. Bortsett fra å spane damer (Domrep damer er cra-zee!) har vi klipt hår, hatt noia for folk med gønnere på bussen, rota oss inn i ghettoer, sett på våre landsfrender (Knølhvaler) på ferie og den slags. Vedlagt er et knippe bilder fra denne uka. (Merk at ingen av oss utmerker oss som feriefotografer.)

Den store hårposten

Vi ankom Santo Domingo fredags ettermiddag. En i superundertøy og en uten. Etter sjokket over alle de hotte damene tok vi bussen til Cabarete. Der chilla vi max, men det blåste no jævli. Walle pesa ikke noe med det, men med de tjafsete krøllene til Lasse klikka det nesten for han, og noe måtte gjøres.



Dige!